Offisielle navn på flaggermus
Bakgrunn og kriterier


Generelt Kriterier Geografisk Dvergflaggermus med nye offisielle navn
――――――――――――――――――――――――――――――
Navnsetting Kriterier Legitimitet Konklusjon Takksigelser Litteratur


Originalreferanse til artikkelen nedenfor er:
Gjerde, Leif. 1999. Revidering av norske navn på flaggermus. Del 1: Bakgrunn og kriterier. Gudnjoloddi 5: 11-17. ISSN 0809-2362


Etterhvert som interessen for flaggermus øker i Norge, er det blitt behov for å revidere og systematisere de norske flaggermusnavnene. Denne artikkelen er et forsøk på å sette opp kriterier for navngivning av flaggermus basert på faktorer som bl.a. språkhistorie, grammatikk, historisk navnbruk og systematiske kriterier. Generelle prinsipper innen norsk språkrøkting er også inkludert.

Et språk er alltid i utvikling i tråd med samtidens ønsker og behov. Derfor vil det alltid være behov for å revidere et språk, for å få opp nye ord, utelate gamle og for å gjøre endringer i samsvar med den grammatiske utvikling. Et språk skapes av brukerne, og jo flere som tar opp et ord, jo viktigere del av språket blir det. Likevel er det viktig å kunne følge visse språklige regler for å lage et mest mulig ryddig språk. Norsk språkråd sitt arbeid skal bidra til dette.

Vårt språk tilhører den indoeuropeiske språkfamilien, som deles inn i 11 grupper, blant dem den germanske som vi tilhører. Nordgermansk, eller nordisk som det også heter, omfatter islandsk, færøysk, norsk, svensk og dansk. Det eldste språket vi kan kalle norsk, kalles gammelnorsk (norrønt) og skriver seg fra ca. år 800. Fra første halvdel av 1500-tallet til 1814 var Norge politisk og kulturelt underlagt Danmark. Det er galt å si at Norge hadde dansk som skriftspråk i denne perioden. Det er mer korrekt å si at vi hadde et felles skriftspråk som utviklet seg med sterkest innflytelse fra Danmark, men hvor også nordmenn som forfatterne Ludvig Holberg, biskop Johan Nordahl Brun og Jens Zetlitz har bidratt til å utvikle det. Selv om Norge ble underlagt Sverige fra 1814 til 1905, gjorde ikke svenskene noe forsøk på å innføre et svensk skriftspråk i Norge. Utviklingen fra et felles dansk-norsk språk til vårt eget "særnorske" har gått gradvis. Hvis en skal sette et konkret årstall, kan vel sies fra reformen i 1917 hadde vi et rent norsk språk. Det må allikevel poengteres at de skandinaviske språkene (norsk, svensk, dansk) er så like at de er mer å betrakte som dialekter. Dette er særlig iøynefallende hvis vi sammenligner med andre språk.

Flaggermusnavnene i Norge synes å ha vært meget stabile. Bøker fra 1800-tallet bruker navn som pipistrell for dvergflaggermus. I hvertfall fra 1912 brukes de navnene vi bruker i dag av museumsprofessoren Robert Collett. Det blir nå undersøkt om mange av disse navnene ble introdusert av ham.

I 1980 ble et omfattende bokverk Cappelens Dyreleksikon gitt ut. Den er i 9 bind og oversatt av en rekke zoologer. Arne Semb-Johansson er redaktør, og han har også revidert flaggermusnavnene.

Norsk Zoologisk Forening ga i 1976 ut en navneliste hvor flere av artsnavnene ble endret (Vik 1976) i forhold til datidens generelle navnbruk (jfr. bl.a. Collett 1912, Anonymous 1961). Problemet med denne listen er at den ikke er en offisiell norsk navneliste, men den har allikevel stor tyngde da det er et fagmiljø som har utgitt den. Disse navnene har dog ikke fått særlig gjennomslag.

De forslag som er presentert i denne artikkelen, bygger på at flaggermusnavn skal avgjøres basert på forhåndsbestemte kriterier. Det er viktig at de generelle gruppene får fastsatt sine navn før artene får sine. Dermed blir navnene mer systematisk oppbygd.

Målet med dette arbeidet er å komme fram til et utvalg av navn som anbefales når flaggermus omtales på norsk. Følgende arter og grupper skal navnsettes:

  • Alle familier store og viktige grupper

  • Alle arter som er tidligere omtalt i norske medier

  • Alle europeiske arter

  • Alle arter som er funnet tilfeldig i Europa

Målgruppe

  • Sentrale bøker som oppslagsverk og skolebøker

  • Medier (fjernsyn, radio, aviser, ukeblad)

  • Forvaltning (Direktoratet for naturforvaltning, Miljøverndepartementet, Fylkesmenn, kommuner)

  • Fagmiljøer (forskere, museer, universiteter, hobbyister)

I forbindelse med en vurdering av flaggermusnavnene skal all publisert materiale som rapporter, bøker, hefter og multimedia CD-rom bli gjennomgått. Dette gjelder ikke tidsskrifter som f.eks. Fauna eller Gudnjoloddi. Bokverk, ordbøker og fagbøker/hefter vil i sterkere grad ha en viktig og sentral rolle i navnsettingen da disse fungerer som oppslagsverk for brukeren. Derfor vil flaggermusnavn i slike publikasjoner ha større betydning enn rapporter og hefter der flaggermus er mindre viktig. Således vil en rapport med tittelen Flaggermus i Østfold tillegges større vekt enn f.eks. en rapport med tittel Viltkartlegging i Rakkestad kommune.

Det er forsøkt å finne ut når navnet er kjent først, hvem som er kilden, og bakgrunnen for navnevalget, dersom den er kjent. Faglige konsulenter, oversettere eller forfattere tilknyttet et sentralt forskningsmiljø har fått spesiell prioritet. Historisk har personer ved Zoologisk avdeling ved Biologisk institutt og Zoologisk museum, begge tilknyttet Universitetet i Oslo, spilt en viktig rolle. Spesielt har Arne Semb-Johansson og Jørgen A. Pedersen vært nøkkelpersoner som redaktører og forfattere av en rekke viktige publikasjoner.
 

 

Web-side uten frames? Klikk her

 



NAVNSETTINGEN

Navnsettingen blir ofte tilfeldig, og skjer gjerne i forbindelse med oversettelse av utenlandske bøker eller TV-programmer til norsk. Slike oversettelser gjøres ofte hurtig og av lekfolk. Derfor blir slike navn ofte en direkte oversettelse av de engelske. Brukerens valg av flaggermusnavn er ofte tilfeldig. Ofte avgjør hva brukeren "så først" eller hvilket navn en "hører mest". Dette er delvis påvirket av hvilket miljø en har tilknytning til samt en rekke tilfeldigheter.

Noen navn har to helt forskjellige betydninger. Dette er uheldig og bør ryddes opp i. Som eksempel kan nevnes at flaggermus tilhører ordenen Chiroptera og deles inn i to underordner; storflaggermus (Megachiroptera) og småflaggermus (Microchiroptera). Storflaggermus er også navnet til den norske arten Nyctalus noctula. Navnet storflaggermus blir flittig brukt i begge betydninger, noe som kan skape forvirring.

Navn er nesten alltid preget av subjektivitet hos den eller de som lager navnet. Når en, som her, forsøker å gjennomgå alle flaggermusnavn, er det viktig å sette opp noen regler og premisser for hvordan navnene skal se ut. Dette må gjøres på prinsipielt grunnlag før de konkrete navnene skal vurderes.

Et ord er i utgangspunktet bygd opp av et rotord med eventuelle forstavinger (prefiks) og/eller endinger (suffiks). Hovedmønsteret i norsk er faste sammensatte ord (f.eks. syttendemaitog, antirustsmøremiddel). Slike ord kan være krunglete å si, men en slik sammensetning har ofte en mer spesialisert betydning enn når ordene står adskilt. Dette kan illustreres i følgende: "Ikke alle nordiske flaggermus er nordisk flaggermus." Navngiving vil derfor ofte bli et kompromiss mellom folkelighet og systematisk korrekthet.

Når man skal lage flaggermusnavn, er oppbygningen av navnet viktig. Etterleddet er det overordnede ord i norsk rettskriving når det gjelder kjønn og betydning (eks.: fatøl er en type øl, mens ølfat er en type fat). De fleste flaggermusnavn er sammensatte ord. Når en lager artsnavn, bør derfor etterleddet fortelle artens tilhørighet, enten til slekt eller familie.

Eksempel:

pygmé dverg - flaggermus
forledd
sammensatt etterledd

I eksemplet ovenfor er etterleddet (basisnavnet) dvergflaggermus. Det tilsvarer slekten Pipistrellus. Pygmé er forleddet som forteller hvilke art det gjelder.

Det blir alt for omfattende hvis alle artsnavn skal inneholde slektstilhørighet. Det er også mange familier som kun har én slekt og art. Det er derfor valgt å navnsette flaggermus etter et forgreninsprinipp der de mest generelle navnene fastsettes først, og kun i de tilfellene der vi har mange arter innenfor en familie, brukes slektsnavnet som etterledd i artsnavnet. Ellers velges familienavnet som basisnavn.
.

 


 



KRITERIER

Når et navn avgjøres bør dette ikke foregå etter skjønn, men etter forhåndssatte kriterier som alle involverte parter er enige om. På denne måten reduseres debatten rundt selve navnet når det foreslås. Disse kriteriene kan settes opp etter et poengsystem der hvert kriterium har et bestemt antall poeng, eller innordne kriteriene seg imellom etter hvilket kriterium skal veie tyngre. Det siste synes å være mest praktisk. Her er det laget en liste med kriterier i prioritert rekkefølge:

  1. entydighet

  2. språkriktighet

  3. sedvane

  4. systematikk

  5. fellesskandinavisk navn

  6. opprinnelse

Omfanget av navnebruken vil også være viktig å ta med i betraktning. Dette gjelder særlig de norske artene. Her bør folkelighet og sedvane være viktigere enn et systematisk korrekt navn. Det kan nevnes at slekten Myotis kalles musøre med f.eks. arten stor musøre (Myotis myotis), men arten Myotis daubentonii heter vannflaggermus (ikke vannmusøre). Navnet vannflaggermus er så mye i bruk og inngrodd i språkbruken at det er mest naturlig å fortsette med å bruke navnet vannflaggermus. Derimot hvis nye arter skal få norske navn innen slekten Myotis, er det mest naturlig å følge den systematiske navnsettingen der musøre utgjør navnestammen.

Generelt bør ordet flaggermus unngås i navnet hvis dette er mulig. Vampyrer er bedre enn vampyrflaggermus. Alle vet jo at vampyrer er flaggermus. Dette forkorter navnet betydelig og gjør den mer folkelig. Det finnes rundt 17 familier, 177 slekter og 925 arter flaggermus i verden (Wilson & Reeder 1993, Nowak 1994). Det er derfor viktig at familie- eller slektsnavnet kan brukes i artsnavnet for ikke å komplisere navnet. Det er flere eksempler på flaggermusnavn der flaggermus ikke er med i artsnavnet (vampyr, hesteskonese, glattnese, musøre).

På norrønt heter flaggermus leðrblaka. Leðr betyr "lær" eller "skinn". Blaka betyr å "blafre, flagre, vifte, flakse" eller "slå". Det kan være naturlig å innføre blaka som stammeord for enkelte arter. Dette vil også halvere lengden av stammeordet fra 10 til 5 bokstaver.
 

 


 



LEGITIMITET

Det kan ofte være motsetninger mellom faktisk språkbruk og hva som er best utfra et faglig eller systematisk synspunkt. Løsningen kan derfor være valgfrihet mellom eksisterende og innførte, systemriktige former. På denne måten kan valget overlates til språkbrukerne.

Det er ved flere anledninger påpekt av enkelte personer i et fagmiljø at NZFs navneliste er den offisielle norske, og at den derfor skal følges. Det er nok riktig at den er NZFs offisielle liste, men den er på ingen måte den offisielle norske. Den har tydelig sin begrensning. Listen er revidert av én person, dansken Jørgen A. Pedersen. NZF oppgir selv at navnene er anbefalte navn, og at det kun er de norske artene som er vurdert. NZF er dessuten ikke selv konsekvent i bruken av sin egen navneliste. I deres liste står nordflaggermus og skimmelflaggermus i stedet for nordisk flaggermus og gråskimlet flaggermus. Derimot står langøret flaggermus og bredøret flaggermus i deres liste, mens de velger selv å bruke kortformen langøreflaggermus og bredøreflaggermus.

Cappelens Dyreleksikon fra 1980 har den siste listen hvor de norske flaggermusartene er tatt med. Da leksikonet er skrevet og oversatt av zoologer og verket er en viktig referansesamling, må det nok sies at det er denne som idag må regnes som den gjeldende.

Det må opplyses at Norsk språkråd har ikke mandat til å godkjenne valg av flaggermusnavn på norsk. Dette er noe fagmiljøet selv må gjøre. Norsk språkråds oppgave er å gi råd vedrørende skrivemåten til ord slik at disse er i tråd med gjeldende rettskrivingsregler. Dette er særlig viktig der nye navn skal lages, utenlandske ord skal fornorskes eller navn på utenlandske steder skal brukes. I Tanums store rettskrivningsordbok står flere flaggermusnavn der språkrådet har godkjent rettskrivingen (Wangensteen 1996).

Arbeidet med norske flaggermusnavn ble påbegynt allerede da foreningen ble stiftet i mai 1997. I november 1997 ble alle fylkesmenn, Direktoratet for naturforvaltning og Norsk språkråd orientert om arbeidet.
 

 


 



KONKLUSJON

Vårt arbeid går ut på å komme fram til forslag som flertallet kan godta. Det vil dessverre alltid være personer som har så sterke meninger at navn som er godtatt i fellesskap, likevel ikke blir akseptert eller brukt. Dette er også noe en må leve med, men det er nok folks navnebruk som til slutt seirer.

 


 



TAKKSIGELSER

En rekke personer har bidratt med informasjon som har vært nyttig både til denne artikkelen og arbeidet generelt for navnsetting av flaggermus. Således er det også innhentet informasjon fra andre som har arbeidet med lignende problemstillinger i navnsetting. Spesielt har følgende personer vært til uvurderlig hjelp: Professor Arne Semb-Johansson (Biologisk institutt i Oslo), professor Rune Økland (Botanisk hage og museum i Oslo), samt Svein Nestor, Jostein Stokkeland og Ingrid Dahlø (alle ved Norsk språkråd).

Ellers har flere publikasjoner vært viktige for vårt arbeid. Utover de som allerede er nevnt kan følgende tas med: Anonymous 1990, 1991, Syvertsen 1993.
.

 


 



LITTERATUR

  1. Anonymous. 1961. Norsk dyrenavn, A. Virveldyr. Fauna (Oslo) 13(1): 1-57. ISSN 0014-8881.

  2. Anonymous. 1990. Ny fuglenavnkomité. Vår Fuglefauna (Trondhjem) 13: 183.

  3. Anonymous. 1991. Geografilista. Novus forlag, Oslo 1991.

  4. Collett, R. 1912. Norges Hvirveldyr. Korte meddelelser om arternes udbredelse, levevis og forplantning. Bind I. Norges Pattedyr. Aschehoug forlag, Kristiania 1911-1912. 744 pp.

  5. Jahr, E.H. 1987. Språkutviklinga etter 1814: språkstrid og språkplanlegging. Pp. 66-137, in Vårt eget språk: Bind 1 - I går og i dag (E.B. Johnsen). Aschehoug, Oslo 1987. 350 pp. ISBN 82-03-15108-6.

  6. Johnsen, E.B. 1987a. Vårt eget språk. Bind 1: I går og i dag. Aschehoug, Oslo 1987. 350 pp. ISBN 82-03-15108-6.

  7. Johnsen, E.B. (ed.) 1987b. Vårt eget språk. Bind 3: Skriftspråket. Aschehoug, Oslo 1987. 432 pp. ISBN 82-03-15110-8.

  8. Nowak, R.M. 1994. Walker’s Bats of the World. Johns Hopkins University Press, Baltimore/London 1994. 288 pp. ISBN 0-8018-4986-1.

  9. Semb-Johansson, A. 1980. Cappelens dyreleksikon. Bind 2. Filtratorer - Istider. Cappelens forlag, Oslo 1980. 405 pp. ISBN 82-02-04213-5.

  10. Syvertsen, P.O. 1993. Rapport fra NNKF’s virksomhet 1990-91. Vår Fuglefauna (Trondhjem) 16(2): 99-103.

  11. Vik, R. (ed.). 1976. Norwegian Animal names with corresponding Latin names. A. Vertebrates. Fauna (Oslo) 29(4): 1-64. ISSN 0014-8881.

  12. Wangensteen, B. (ed.). 1996. Tanums store rettskrivningsordbok. Bokmål. Kunnskapsforlaget, Oslo 1996. 608 pp. ISBN 82-573-0635-5.

  13. Wilson, D.E. & D.M. Reeder (ed.). 1993. Mammal Species of the World. A taxonomic and geographic reference. Smithsonian Institution Press, Washington/London 1993. 1207 pp. ISBN 1-56098-217-9.

.

 


 


Sist oppdatert 27. desember 2013


web counter
web counter

besøkende siden 27. desember 2013